I visse radikale kretser, blenges det gjerne argumenter om at sånne populær-politiske filmer står i veien for den virkelige politikken, som om de radikale kretsene strevde med en slags dokumentarpolitisk bistandsproblematikk: Den jevne seer slipper å gå inn i verdens egentlige beskaffenhet, ser heller en Moore-film for å lette på samvittigheten, og kan slik være helt sikker på at ingen ting vil forandre seg. Spørsmålet er altså – funker det her opplegget hans?
I Capitalism – A love story kjemper Moore som alltid med det han har av nebb og klør og billige triks. Motstanden er ingen ringere enn selve den amerikanske mentaliteten, og mye kan tyde på at det er den gærneste mentaliteten i hele verden. Da kan en ikke komme rekende med noe vasne greier. Da må en dra skikkelig på. Det sier seg selv.
Om Moore er forfengelig, uærlig, rik, stygg, grådig, whatever – det må en altså gi blaffen i. Det har selvfølgelig ingen ting med saken hans å gjøre. Han vil ikke å stå å se på at landet hans faller sammen på grunn av den systematiske grådigheten som er nedfelt i USAs antidemokratiske Friedman-økonomi, og han setter oss i forbindelse med ofrene for den. Da blir det lett sosialpornografisk, men samtidig dønn realpolitisk. Enten har du og familien din et sted å bo, eller ikke. Det sosialpornografiske ser uansett ut til å være innebygd i amerikanernes egne selvforståelse – by Golly for en gjeng.
Så snakkes det jo også stadig om at vi nordmenn bruker amerikanerne som en “annen” vi kan definere oss i et motsatt proporsjonalt forhold til: Jo gærnere yankeene er, jo mer vellykkede fremstår vi, den flinke eurosvensksistiske lillesøstra.
Men også det er en stusselig inngang til Moores prosjekt: Avstanden mellom de antidemokratiske strømningene Moore beskriver og f.eks. Berlusconis Italia er ikke stor, og mens vi sitter her, rødgrønne og bollerunde og fniser av det hele, er det en viss fare for at vi er med i Europa vi også. Det at amerikanerne er helt spinnville og 200% ute, betyr jo ikke at ikke vi er snørrhovne og 150% ute? Hver gang avisene skriver at Norge er kåret til verdens beste land, gjelder det å spisse ørene. Hva er det vel ikke disse sinnssyke amerikanerne har sagt til seg selv oppigjennom? Og se hvor de er nå.
Det bør sies at Moores popularitet i Norge først og fremst tyder på at de fleste finner det underholdene å se på denne lille uhøvla gnomen som tar opp kampen med det store, polerte systemet. Litt sånn Kurt Nilsen with a cause. Moore er jo et vandrende monument over at en kan nå ut til mange med få midler. Makt etc. Askeladden etc. Det funker om ikke annet for oss.
