Bogey og Bergman har forlatt Casablanca, men byen er mer filmatisk enn noensinne i dette neo-noirske undergrunnsportrettet. 

Rundt i melankolsk belyste og skitten-hvite, labyrintiske gatelandskap strør småkjeltringene Karim og Adil, som stort sett gjør sitt beste for å skaffe cash og holde seg unna trøbbel. De lykkes i varierende grad med begge deler, men livet som småkriminell fremstår likevel som en av få aktuelle baner i et marokkansk samfunn som fortsatt preges av arven fra føydalsamfunnet. 

Som sosialrealistisk gangsterfilm er dette sjeldent velsmidd, med subtil brodd mot sementerte klasseskiller, materialisme og en mentalitet der raske penger og statussymboler er mer verd enn ærlig jobb på fiskefabrikken. Tankevekkende er det ikke minst når drømmen om en gullkantet fremtid får symboliseres av et postkort fra Malmö. 

Naturlig slentrende amatører i hovedrollene og et kamera som stort sett sikter opp mot himmelen bak høyhusene, gjør det alt annet enn vanskelig å leve seg inn i guttedrømmen. Mindre vellykket er dessverre scenene hvor bossene bryter inn, gale og skrålende i karikaturer som enten blir for komiske eller hysteriske.

Dette er tidenes kinosuksess i Marokko, så noe ironisk er det at manus er basert på innvandrerfortellinger fra Oslo – Lakhmari planla opprinnelig å spille inn filmen i her. I stedet får vi se Casablanca igjen, og mon ikke det er vel så severdig.