Ja, snabba og snabba kan man lure mens den pengelense økonomistudenten Johan Westlund (”JW”) havner gradvis mer i skvis mellom serbisk mafia og den pakistanske kokainkongen Abdulkarim.
Vi er i Stockholm. Nåtid. Den smarte og identitetssøkende JW kjører dobbeltspill der festing med godseierarvinger på Stockholms hotteste utesteder finansieres av privattaxikjøring. Når taxipengene ikke strekker til lar han seg lokke inn i mørkere soner der både økonomikompetanse og kameleonske trekk står høyt i kurs.
Miljøer og karakterer oppleves svært troverdige i denne filmen. Det er blodhevn og ære, gjeng mot gjeng, uten snev av gangsterklisjeer eller karikaturer. Filmens to andre sentrale karakterer, Jorge og Mrado, garvede kriminelle på hver sin side av konflikten, balanserer med nerve mellom kynisme og sårbarhet mens Joel Kinnaman (JW) gjør en imponerende uanstrengt og nyansert tolkning av en nervebunt som får sitt livs lekse.
Cash er i stor grad en karakterdrevet gangsterthriller som tar seg tid til å nyansere og bygge ut. På tross av en forutsigbar slutt, er filmen nærmest plettfri. Dialog, rytme, fotoarbeid. Alt sitter. Det er svimlende mye mer enn hva man kan si om norske forsøk på enten å ta gangstere på alvor (Izzat) eller gjøre crazyhumor av materialet (Tomme Tønner). Hva med å engasjere den talentfulle manusforfatteren Maria Karlsson, som åpenbart har mye av æren for Cash, når oppfølgerne står for tur?
