"Jolie, Jolie, I’m begging of you please don't take my child, Jolie! Please don't take him just because you can."
Forandring fryder, lyder floskelen. Men når sønnen til Christine Collins, spilt av kostymet og leppene til adopsjonsdronning Angelina Jolie, blir bortført – og deretter erstattet av en ukjent pjokk gjennom en variant av the old switcheroo – blir alenemoren en folkefiende. Steil mot all verdens korrupsjon og konspirasjon.
Ja da, klisjeene står tett i Changeling – en såkalt (intet mindre enn) sann historie!
Enklaven Eastwood er hellig for Hollywood, der skuespillerregissøren har ryddet revir med både pistol og registol. Men noen må skille Clintern fra hveten. Etter min mening er han oppskrytt både som skuespiller og regissør – og når han i Chaplin-megalomansk ånd dertil komponerer musikken, synes alle nei-mennesker å ha forlatt omgangskretsen. Hvilket gjør ham gammelmodig.
Men for all del: Eastwood er dyktig. Eastwood er flink. Og filmen er tidvis både engasjerende og spennende. Men fortellingen famler ubehjelpelig som et amalgam av melodrama og mordmysterium. Og stilistisk er den skuespillervennlige visuelle langsomheten dessverre døsig. Kun John Malkovich som radiopredikant fenger.
Søker du moderlig sorg og savn, se heller Victor Sjöströms Ingeborg Holm (1913). Den er gammel, men modig.
