Frigjøringshelt. Frelser. Blodtørstig stalinist. Drapsmaskin. En googlerunde med Ernesto “Che” Guevara avdekker sterke og motstridene holdninger til tidenes T-skjorte motiv.
Inspirert av Marx og troen på et fritt og forent Latin Amerika ledet den unge legen an i den cubanske revolusjonen som veltet den USA-vennlige diktatoren Batista i 1959. Revolusjonshelten døde før han rakk å se konsekvensene av sin bastante framferd. Men etter at han kaldblodigst beordret drapene på hundrevis av sine fiender. Når Soderbergh velger å vie hele to filmlengder til historien hans, kan man tenke seg at det er for å få med nyansene. Det er nettopp derfor denne filmen først og fremst er interessant som et avspark til del to, Geriljalederen, som kommer på kino i april.
Del én er nemlig mildt heroiserende isolert sett. Handlingen spenner fra Ches første møte med Castro i 1954 og til like før erobringen av Havana i 1958. Og det er omtrent ensbetydende med opptur. Che, overbevisende inkarnert i en sterk, men dempet Del Toro, følges på en slags kontemplativ avstand. Ingen psykologisering eller retrospektive forklaringskavalkader her. Soderbergh serverer i fragmentert og nesten udramatisk stil et utvalg hendelser fra Ches liv som til sammen antyder noe både om epoken, mannen og typen. Det er sofistikert. Men samtidig ufarlig. Che framstår som kompromissløs, men rettferdig. Streng, men selvoppofrende. Omtrent som på T-skjorta. Men vent, dette er ikke hele bildet, kan bekymrede distributører garantere, så hold skjorta ren og hodet kaldt en måneds tid etter premieren!
