Hva får du hvis du krysser Matthew Fox og Ben Affleck med en kilo steroider? Svaret er selvsagt Sam Worthington, klodens kjedeliste mann og Den Nye Actionfilmens ansikt utad. Terminator, Avatar og nå altså Clash of the Titans, den ene filmen verre enn den andre, og den tredje er virkelig helt skittent dårlig.
Dette er filmatiseringen av det hauggamle greske sagnet om Persevs heltegjerninger, og filmen er på en side ganske tro mot dette arkaiske utgangspunktet. Det vil si på den dårlige måten, ved at alt er så enkelt og banalt som det er mulig å få det. Dette kunne vært en styrke om det ble dyrket. Men her finnes ingen smak, konsekvens eller plan, og kostymer, rollefigurer og dialog minner mer om Simbad Sjøfareren på TV2 en et Homersk epos.
Historien handler i all enkelhet om krig mellom Guder og mennesker, og Persevs blir med på stridighetene av personlige grunner for å ta rotta på Hades. Men før Hades kan få smake det må urtidsmonstret Kraken slaktes, og før det igjen må Medusa ryddes av veien, og før det igjen er det noen hekser og en slags demon og noen utrolig dårlig animerte kjempeskorpioner som skal til pers.
Et greit utgangspunkt, og denne filmen kunne vært reddet av flere ting. For det første hadde det vært lett å se at om Arnie hadde kastet slipset og avløst Sam i hovedrollen, hadde vi fått en helt annen historie: Personality goes a long way. For det annet kunne dette vært en effektfest, men av alle referanseprosjekter, er det en annen animert monsterkalkun, Godzilla fra 1998 som er mest nærliggende. Og for det tredje hadde litt humor ikke vært av veien. Liam Neeson og Ralph Fiennes gjenforenes i en film som knapt nok kunne vært mer ulik Schindlers Liste, her som henholdsvis Zevs og Hades. Og hadde alle de hysteriske idiotiske replikkene de lirer av seg vært sagt med bare et ørlite glimt i øyet, kunne dette vært riktig fornøyelig. Men slik er det altså ikke.
Dermed ender vi opp med en tvers igjennom pill råtten film om en fyr som redder verden ved å svinge rundt på et hode som gjør uhyrer til stein. Mens han paradoksalt nok selv er det nærmeste en betalt skuespiller kommer mimikken og nyansene til granittblokk.
En helt usedvanlig lite inspirert film. Tror du at du har interesse av dette her, ta deg heller en runde med God of War spillene. Samme konsept, bare sånn omtrent ti tusen ganger mer underholdende.
