Hva kan man si, det er vågalt å lage en produksjon med en dramatisk kurve som fyrverkeri – pang, og så:… Det er muligvis også litt dumdristig.
Champs Elysées, Paris 1913: Stravinskys skandaløst moderne ballett The Rite of Spring har sin legendariske premiere foran et langmasket publikum. Responsen er like brutal og ærlig som på fotballkamp. Det ropes og slåss. Jeg er ingen tilhenger av vold, men jeg føler meg med ett snytt over å ha blitt satt til verden så lenge etter at kunsten kunne være sjokkerende ny og angstvekkende.
Vel, blant de mer beherskede lytterne i salen, der sitter jammen selveste Coco Chanel, så smått på vei mot ikonstatus. Vi hopper til noen år senere, der hun og den uredde komponisten har en såkalt affære. Det vil si, det har de i hvert fall i denne filmvirkeligheten, som visstnok er en syltynn vev av fakta og fiksjon der ingen helt kan svare for detaljene. La gå da. Det er nemlig en fin romantisk ide, om enn litt spekulativ, det å la to kompromissløse kunstnersinn frontkollidere på denne måten, den ene med pulsen på tiden og den andre fullstendig forut for den.
For eksempel er jo soundtracket allerede gitt. Og komponistens musikk utnyttes absolutt for det den er verd. Mads Mikkelsens Stravinsky er en ordløs og innbitt demning som kun slipper seg løs på partituret. Og på Coco forstås. Som ultrachict gestaltes av Anna Mouglalis.
I tidenes art deco villa krever det imidlertid sitt for å få karakterene til å stå ut fra det geometriske tapetet. Det lykkes bare halvveis i denne 2 timer lange overestetiske reklamen for Chanel, som altså ikke helt holder hva den lover. Décevant.
