Coco før Chanel har alle forutsetningene for å følge i det samme radikale skjæret som motehuset. For å bryte tradisjonelle konvensjoner og overlate tid og rom nettopp til klær.

Det gjør den ikke. Isteden får vi en nøktern fortelling om naturtalentet – sosialhistoriske grunner på den ene siden, Cocos karakter på den andre.

Den første av høstens to Chanelfilmer holder seg der; tiden frem mot gjennombruddet – om å bli som hun ble. Den beveger seg på overflaten. Lett, sikkert, uten at vi egentlig får vite så mye. Derfor, i fraværet av et emosjonelt dypdykk, er det fristende å etterspørre en film som hadde turt å bruke tiden på å tematisere eller tangere Coco Chanels grunntese: opprøret mot den selvfølgelige forestillingen om kropp og klær, identitet og klasse som ett og det samme.

Hvorfor ikke bruke en velkjent historie til å røske opp i tradisjonelle forestillinger knyttet til den ofte trivialiserte kostymefilmen, for eksempel? Hvorfor ikke vise hvordan klær og tekstiler ikke bare skaper folk og tid, men spill levende scenografi. Kort sagt – (hvordan) kan klær fortelle film?

Likevel er det noe som rører meg. Kanskje er det regissørens motvilje mot å dramatisere. Kanskje får jeg vite nok gjennom velskutte øyeblikk av Audrey Tatou. Mer levende jo mindre hun snakker. Som ser og ler av rikingenes kransekakekjoler og fryder seg over egne genistreker. Hun ser og forstår og jeg ser og forstår. Om ikke nok, så noe.