“Hva er mennesket uten sjel?” Et veldig stort spørsmål som behandles ditto behersket i en film som oppleves som like deler progressiv og nostalgisk.

For det er ikke helt enkelt å si om dette er den sofistikerte forlengelsen av Being John Malkovich og Eternal Sunshine – eller snarere en naiv pre-sequel som føles nyskapende mest fordi den tydelig lever i utakt med sin egen tid.

Vi møter Paul Giamatti i rollen som seg selv; midt i innspurten på en oppsetning av Onkel Vanja. Og jo dypere han identifiserer det russiske tungsinnet, desto mer melankoli bygges opp på privaten. Til Paul skjønner at han snart vil sitte med reipet i hånda, og oppsøker en bedrift som tilbyr fjerning og oppbevaring av de berømte 21 grammene. Og så er sirkuset i gang.

Skjønt sirkus; en serie nedtonede forviklinger – med god tid til definerte sjelekvaler innimellom – er en mer riktig beskrivelse. I en film som gjør noe vi ser stadig sjeldnere: Tar et tematisk blodseriøst utgangspunkt og skaper en renspikka fiksjon for å belyse dette: Komplett med forunderlig teknologi og eksotiske, russiske agenter på den ene siden. Og vilje til å adressere menneskets natur i all sin kompleksitet på den andre.

Alt pakket inn i en typisk vammel gammeleuropeisk humor.

Filmen er på én måte direkte fjollete, på en annen ambisiøs og elegant. Og basert på magefølelsen, lar vi tvilen komme tiltalte til gode, og anbefaler dette som en god film!