“Berømmelse og kjærlighet hører ikke sammen”, sier den unge lovende countrysangeren Beau til den falne stjerna Kelly, dvs Gwyneth Paltrow, på vei mot comeback.
En interessant problemstilling forsåvidt, som vi dessverre får altfor soleklart svar på i Country Strong. Hadde Paltrow bare vært i nærheten av å minne om fordrukne Gena Rowlands i The Opening Night, og ikke bare vist en gråtende, vakker og sterk – dog ikke sterk nok – sangstjerne, kunne dilemmaet fått en verdig diskusjon. Men, hun skal da ha ros for sin sangprestasjon i en ellers pregløs countrylåt.
Vi er i moderne westernland, hvor skjønnhetsdronninger kjemper for å bli countrystjerner. Og selv om de viser seg å være akkurat så dumme som vi tror de er, har de jobba hardt. – De er sterke. Det handler ikke bare om hvor tøft det er å komme seg opp, og hvor hardt det er å falle. Det handler – i tilfelle vi ikke visste det – om hvor kynisk musikkbransjen er når man først har kommet seg dit.
Til tross for klisjéfylt stoff, stive karakterer, overprodusert feel-good-køntri som strekker filmen mot to timer, er det noe som får meg til å “tenke”. Beau, den gode kjekkasen som vet å gjøre det rette, er tilfreds med å spille på den lokale puben hver lørdag, og ender opp med å vinne kjærligheten i tillegg. Den store stjerna har falt, mens de yngre velger kjærligheten – etter stjernas råd vel og merke – og reddes. Det er kanskje sant at berømmelse ikke er alt? Når jeg tenker meg om, tror jeg sannelig jeg har hørt den også før.
