Billig scenografi og lat tv-estetikk, og sånn sett et svik overfor filmkunsten, men det kan man jo i svake øyeblikk leve med. Blind vold på underholdningskunsten derimot, er å håne publikum, og det er straks mer utilgivelig. Var det enda på grunn av mangel på talent. Men man mistenker at dette rett og slett er venstrehåndsarbeid. Lengde uten tilløp.
Kan hende appell til kinodaternes selvironi er tenkt som det sterke kortet her: Tre kvapsete fyrer og en anemisk kontrollfreak med sine (atskillig mer fresche) koner/kjærester ender mer eller mindre frivillig på Fedon-versjonen av Paradise Hotel. Her er jetski og shots i baren erstattet av yoga i soloppgangen og parterapi. Menn får ikke lenger være menn, kvinner ikke lenger være kvinner, og ur-harmonien kommer farlig nær overvekt før alle atter forenes i erkjennelsen av at ingen av oss er perfekte, men det beste er tross alt å leve sammen. Underveis gir en del situasjoner med pinlig nakenhet og tvetydig kroppskontakt oss hint om at dette er ment som komedie.
Det er poengløst å plassere skyld. Mulig Jason Bateman, Kristin Davis og Jean Reno bør sparke agentene sine, men la oss for syns skyld kappe hodet av Vince Vaughn – for anledningen også medforfatter. Og i pressen kreditert med følgende uttalelse: "I wanted to make a movie that was a positive message about marriage and family." En komedie med moral? Bli hjemme og kok pasta til kjæresten i stedet.
