Filmer uten krystallklar målgruppe er like vanlig som edru dager i livet til en gammal country-artist, og her kommer en som er skreddersydd for fatter’n.
Tett på livet uten at det blir unødvendig intrikat, film á la Bjørn Eidsvåg: “Eg e bare ein mann/som gjør så godt han kan/men eg får det'kje te/det e bare sånn det e”.
Jeff Bridges gjøres Oscar-vennlig med nitti tusen nærbilder av et ansikt som skriker av et liv levd, akkurat som tilfellet var med Wrestler’n til Mickey i fjor. Og Jeff vet å spille på alle seks strengene, han, uten at dette nødvendigvis blir en slager av den grunn:
En hørva spillemann kjører rundt i Midtvesten, mens han lever på “øl og sprit og gamle historier som alle har hørt fra før”, for å si det med Jokke. En ekte kunstnersjel med nese for gode låter og et liv som sørger for nok av materiale til skillingsvisene. Men så introduseres denne unge, varme kvinnen, da – og verden skal aldri bli den samme.
Historien om de to er ikke så veldig rørende, ikke så veldig overraskende, men sikkert sann i den forstand at mange forsofne gammelkarer rundt omkring i det ganske land kommer til å se sine egne brustne drømmer i hvitøyet når Jeff stemmer i. Men som med all annen sjangerfilm: Klarer den ikke å engasjere flere enn bare kjernepublikummet, kan den ikke kalles mer enn en halvt vellykket film. Og slik er det altså med denne.
