I likhet med pene jenter er amerikansk film ofte morsomst når den gjør narr av seg selv.

Når den låner, parodierer og parafraserer og koker suppe på egne bein. Tenk på Pixars Shrek, Tarantinos Pulp Fiction eller Natt på Museet. Ingen ting er som referanser så lenge hver og en foldes inn i filmen med samme omhu som smørflak i butterdeig. Umotivert namedropping derimot er mindre morsomt. 

Dance Flick går sånn her: To Run dmc’ete dansegjenger, som skal være flinke til å danse, som ikke er så flinke til å danse, har en pågående dansebeaf: en headspinner seg ned gjennom gølvet og en opp gjennom taket. Samtidig møter vi ei hvit jente som vil bli ballerina, som heller ikke kan danse, som har tjukke hårete lår, som mister mora si fordi hun blir overkjørt av Lindsey Lohan, Brandy, og Halle Berry utkledd som Catwoman. Så reiser hun til NY. Går på musical high school. Har ei ballettlærerinne med lommebokstore kjønnslepper, som får jentene til å kaste seg ut av vinduet. Så får hun ei svart venninne. Så er broren litt søt. Så synger en fyr en sang om å være Gay! istedenfor Fame! Så går brannhydranten. Så danser alle. Så en ballettforestilling om hvordan mora døde med Catwoman. Så sex. Så romance. Så sex. En sang. Mer beaf og så videre.

Alt dette og mere til får du i Dance Flick. En skulle nesten tro det var morsomt. At det kunne ha vært en flick. Det hjelper ikke å være klin sprø hvis du ikke er litt klok også.