Tannløst vampyrdrama

“Morsom film da! Kult at det ikke er noe skikkelig plot.” Jeg står og lytter til de andre anmelderne utenfor visningslokalet, mens jeg låser opp sykkelen. Hadde jeg kjent ham bedre, hadde jeg kanskje sagt at jeg var enig og gitt ham rett i at filmen var morsom. I alle fall ganske morsom. Eller morsom nok. Det vil si … ikke morsom.

            Den kompliserte kategorien “morsom nok”: Hadde Dark Shadows vært regissert av en annen og mindre kjent regissør – enn si en nykomling – kunne morsom nok ha resultert i fire smilehull på terningen. For ja, det er ganske morsomt å se Johnny Depp som Barnabas Collins. En tidligmoderne forretningsmann forhekset og sendt i vanndøden av den sjalu og sprengkåte heksen, Angelique. Ganske underholdende å se en 1700-tallsmann liste seg prøvende over en asfaltert bilvei med kommentaren: “what a curious terrain …” etter at gule gravemaskiner vekker vampyren til live 200 år senere. Og det er nesten helt morsomt når Barnabas tilfeldigvis legger den trette pannen sin på et el-orgel med rytmeboks, idet tohundre års misere skal fremføres for en fjern slektning: “… and then the  sorceress sent me to the grave …”. Ta ta-tish, ta ta-tish, ta-ta- tish …

1752 møter 1972. Teleporteringskomikk og dobbelt opp med tidskoloritt og idiosynkratisk språkføring: thou hast møter I’m stoned! Lysekroner og lavalamper. Et potensielt godt opplegg og noen gode takter. En sympatisk castet familie av gamle og nye Collinser trygt plassert i et burtonsk familiegods. Teatralsk og maniert som alltid, men med en mindre polert gothestetikk enn i Sleepy Hollow og Sweeney Todd. En god måte å vise – om det er det han vil vise oss? – at det ikke er så farlig denne gangen. At Dark Shadows er tull og tøys og ren underholdning uten ambisjon om å fornye filmen generelt eller Burtonuniverset spesielt. Lek og spill på gamle tomter. Et lavterskeltilbud for gamle kjenninger og nye interesserte, barn som voksne – alle er invitert – ikke for komplisert, og ikke for skummelt. En forutsigbar blodprøve mer enn et overraskende hoggormbitt.

 Og likevel, som den andre anmelderen var innom, selv om det er kult at filmen mangler et tight plot, at konsentrasjonen dreier rundt det episodiske, det komiske og som alltid – rundt Depps hvitkalkede, fryktsomme fjes, hjelper det lite når komikken er tvungen mer enn tøylesløs, som forventet mer enn absurd og overraskende. Flere av anslagene er gode nok, men når disse ikke følges ikke opp med en tilfredsstillende letthet, enn si humoristisk ærgjerrighet, hva er vitsen med å børste støv av en gammel kitsch-tv-serie, da? Hvor deilig hadde det ikke vært om Barnabas nevnte tale over el-orgelet hadde utløst en syngende ordstrøm à la vampyroperaen i Forgetting Sarah Marshall? Søren heller, når Burton og Depp sammen går inn for å kose seg rått med lettbent retrounderholdning, hvorfor ikke dra det enda mye lenger? Mer farse og flere ville forviklinger istedenfor en blek best-of-utgave av gamle burtontriks?

            Midtveis i filmen tar jeg meg selv i å savne The Adams Family. Litt morsommere familiemedlemmer, litt flere absurditeter, litt strammere plot og litt bedre vitser. Oppsummert: En langt bedre film dandert langs de samme gladmorbide linjene vi kjenner så godt. Tim Burton kan bedre, eller?    

Ragnhild Brochmann

Premiere 11. mai