Hva hadde Alene Hjemme vært uten Kevin eller The Mask uten Jim Carey? Ingen ting og glemt for lengst. Amerikansk film er som seg hør og bør i the land of the free: Velsmurte, kostbare og effektive plattformer skapt for at stjerne skal skinne. Maskiner der X-faktor er drivstoffet. Og bare for å slå det fast en gang for alle: Innenfor et slikt system er Steve Carell omtrent like lurt som en kilo sukker rett i tanken.
Date Night er førtiårskrisa på speed, actionscener fra et Ekteskap, når Hr. og Fru Hvermannsen dropper malen og drar til storbyen for endelig å gjennomføre en tur ut som føles mer som en berikelse enn et pliktløp. Og jaja men, sann, dette skal bli ei kule helt utenom det vanlige.
Synes du humorgrepet folk-som-hyler-inn-i-ansiktet-på-hverandre-i-møtet-med-farlig-situasjoner er gøy? Ja? Vel, du tar feil. Det er ikke morsomt. Det er ikke alle kjendisene i biroller heller. Og i alle fall ikke den konstante betoningen av det underliggende temaet “Uhm, min kone har nettopp overlevd fem voldsomme mordforsøk, dum-di-dum, hva sier dette om ekteskapet vårt, mon tro?”
Date Night er samlebåndsvare av litt over middels kvalitet. Ikke så bra som Levys Night at the Museum, men får en treer fordi det verste i sjangeren er så komplett ufyselig at et lavere terningkast her ville ramponert Gauss-kurven en gang for alle.
