Shortcuts, Pulp Fiction og den tiden der. Parallelle historier skulle sammenflettes. Det var innmari populært en stund, det, med sammenfletting. Ja, en kunne nok sagt at vi red en sammenflettingskjepphest der, altså. For var det ikke slik at det gav oss håp om at også våre nokså enslige og ikke særlig forviklingsdramatiske liv hadde noe opp i ermet så å si? Jo, noe ekstra å by på når en minst ventet det!
Men neida. Fem “individer” reagerer på ulikt vis med “gruppen”. Selv om de handler i beste mening makter de ikke å se underteksten i sine ord og handlinger, og slik begås små, nesten umerkelige overgrep, helt ufrivillig og fullstendig dagligdags. En film om relasjonelle gråsoner altså. Det høres kanskje himmelropende kjedelig ut, men det er det ikke. Det er mycket bra og til og med morsomt: Fem ulike historier som over hodet ikke sammenflettes!
Ruben Östlund er en mann med ideer. Han kjedes av filmindustriens polerte konstruksjoner og han har ett og annet han gjerne ville ha sagt med filmene sine. Løsningen er en velkjent, men sjelden metode:
1: Eget produksjonsselskap
2: Amatørskuespillere
3: Tablåaktige scener nesten uten klipp.
4: Lite styling og lite sludder.
Ikke noe tull, ikke noe fancy, og ingen sammenflettingskjepphest under Ruben Östlund.
