“You know how some say we only use 10 % of our brains? I think we only use 10 % of our hearts….” Owen Wilsons udødelige sjekkereplikk fikk godtfolk til å le seg halvt fordervet verden over. Mens et fåtall ikke tok spøken og i stedet strøk seg tankefullt for pannen og tenkte at, hmm, se der, der er vi inne på noe virkelig viktig.
Og sorterer du under denne kategorien, kan du glede deg stort til Dear John: Ukebladenes Blå sider i filmformat; en air-brushet skillingsvise i solnedgang signert Søtladne bror, selve Sviskeprinsen Lasse Hallström. Vi snakker om selve livet, liksom, om far og sønn, mann og kvinne, krig og sinnssykdom. Evig kjærlighet, forsakelse og tilgivelse.
John er elitesoldaten som treffer drømmedama Savannah hjemme på perm. Men, i likhet med et annet nylig melodrama av verste sort, Remember Me, varsler et diskré 2001 i åpningen av filmen at dramatiske ting snart skal skje: Krasj, krig og call of duty. Mange, lange brev blir etter hvert few and far between. Men vil ikke kjærligheten seire?
For tenkende mennesker er den ultra-overfladiske og totalt ukritiske omgangen med livets alvor som fremvises i Dear John like deler uforståelig og uspiselig. Og liker du slikt? Vel, det er som å spise sukkerspinn til frokost syv dager i uka: Infantilt og direkte helseskadelig uansett hva dine egne smaksløker enn måtte finne på å fortelle deg. Ta deg sammen!
