Når en arbeidsledig cellist mot bedre vitende ender som agent i et begravelsesbyrå, er veien ikke lang fra mediterende alvor til absurdkomedie og farse. Et ganske utmerket utgangspunkt altså, for å lage en film om døden som er både forsonende og usentimental. Og det starter absolutt lovende, med tålmodige observasjoner av det snodige japanske ritualet hvor den avdøde vaskes, kles om og sminkes foran et oppbud av pårørende. Ved hjelp av koreografi mer presis og intrikat enn kung fu, skjer alt sammen i tillegg uten at en tomme bar hud kommer til syne. Dansende hender over døde kropper. Vakkert og aldri så lite eksotisk. Cellistens kjæreste er likevel mindre imponert når hun avslører hans nye gesjeft, som ikke just er høystatus – faktisk er det nærmest som paria å regne, noe som nok vil være en ganske fremmed tanke for et publikum som blant annet har vært gjennom et tresifret antall episoder av Six feet under.
Den sosiale fordømmelsens åpenbare urimelighet blir påskuddet for å ytterligere pappskjære filmens grunnpremiss, som handler om viktigheten av en verdig avskjed. Sympatisk, men ikke særlig kontroversielt, og når cellisten til sist drar frem celloen og setter seg midt i et storslått naturtablå med kamera sirkulerende rundt seg som en full hegre, blir den dramatiske temperaturen litt for høy for sitt eget beste. Svulstig sentimentalitet erstatter dristig avkledning av den makabre døden, faktisk akkurat svulstig nok at filmen snuppet Oscaren foran den betydelig sterkere Vals med Bashir, noe man altså ikke trenger å la seg lure av.
