Hvem er verdens beste aktive filmskaper akkurat nå? Derom finnes delte meninger, naturligvis. Kunstnersjelene ser kanskje østover mot Kiarostami. Eller videre mot Kore-eda. De mer anglofilt anlagte vil kunne finne på å si Coens. Lynch. Eller til og med Tarantino. Dardenne for de kjølige realistene. Almodovar for de varmboldige. Lars Von Trier ville som kjent stemt på seg selv.
Mye flinke folk. Men hadde noen stilt meg spørsmålet, tror jeg kanskje jeg hadde satt Michael Haneke øverst på pallen. Det er jo ofte enten-eller med gode regissører: “Wonderboy med påfølgende burn-out”-modellen á la Orson Wells. Eller den motsatte: “Langsom modning, sen blomstring”, eksemplifisert ved, la oss si, Luis Buñuel. Som ikke lagde en virkelig bra film før fylte 65 år. Men da kom de til gjengjeld som perler på en snor.
Og det er i sistnevnte kategori Haneke er i ferd med å posisjonere seg. Ikke det at han var så dårlig før. Snarere litt ujevn. Men med Caché, og nå Det hvite båndet, er det som om en rekke gode ansatser har gått opp i en høyere enhet: Og resultatet kan ikke beskrives som annet enn absolutt mesterskap. Det er nesten trist å se denne filmen. Fordi den setter det sørgelige faktum at nesten alt som går på kino er dritt i et grelt relieff. Men det er ikke annet å gjøre enn å bite det i seg. Og glede seg over årets største filmopplevelse.
Det hvite båndet er en slags fabel fra Tyskland rett før første verdenskrig. I en liten landsby utløser den lokale doktorens rideulykke en serie gru- og gåtefulle hendelser. Vi følger begivenhetene gjennom øynene til stedets unge lærer. Et perspektiv som neppe er tilfeldig valgt, da han befinner seg i en mellomposisjon mellom barn og voksne. Og det er i denne ulne gråsonen at dette usedvanlig vakre svart-hvitt eposet opererer.
Arvesynd og alvor
Det handler om arvesynd, brutalitet og religiøs pietisme. Men også om en streng, helhetlig verdensorden som er i ferd med å kvele seg selv. På kanten av stupet i månedene frem mot skuddene i Sarajevo. Det er klassekamp, æresfølelse, hykleri og ren ondskap. Med den overraskende vinklingen at det er forholdet barn og voksne som gjøres til slagmark. Og det er en forstyrrende, fantastisk opplevelse å se at et tradisjonelt og veletablert motiv som dette beskrives tett og troverdig fra et obskurt men samtidig skremmende gjenkjennelig perspektiv. Som uvilkårlig tvinger oss til å spørre oss om denne verdensordenen også er rådende i vår egen samtid.
Valg av tema og innfallsvinkel er altså fremragende. Men behandlingen av materialet er om mulig enda bedre. Gjennom skiftende fokus, et bredt spekter av karakterer, eminent skuespill og en svært omhyggelig utmåling av informasjon, får vi vite akkurat nok til at vi aldri mister sporet av noe flyktig, men alltid tilstedeværende, som vokser i tilskuernes dødvinkel filmen gjennom. Et tydelig nærvær som aldri stiller seg åpent til skue. Som beholder sin mystiske, udefinerbare karakter, selv om det blir alt tydeligere at det ikke er noe fantasifoster vi står overfor; det finnes virkelig noe ubønnhørlig og ekte der inne i skyggene.
Det er ikke snakk om å jage spøkelser, snarere å forsøke å få øye på noe vi vet er der, men som det bare ikke går an å se rett på. Som å skulle se på at du ruller med øynene foran et speil: Du vet at du beveger dem. Men akkurat når du kikker etter, er det bare to stirrende, ubevegelige pupiller du har fremfor deg.
Det hvite båndet er en perfekt blanding av åpenhet og kompleksitet på den ene siden og tematisk tydelighet og sylskarpe formuleringer på den andre. Årets beste film, helt enkelt.
