Filmhistorien er full av uforglemmelige middagsselskaper, fra Borgerskapets diskrete sjarme til Festen. Det perfekte utgangspunktet for å sparke overklassen i skinnleggen, gjøre kål på famileidyllen og pirke i fasaden.
Her får vi ingen av delene, og verre, det eneste som er minneverdig ved Dinner for Schmucks er en historisk ødsling med talent. Det er nesten så man ikke tror det er mulig. Både Steve – The Office – Carell og Paul Rudd gjør hva de kan innenfor gitte vilkår, men det er nytteløst når det eneste de har å jobbe med er halvhjerta, infantilobskøn slapstick, i et plot som bruker halvannen time på forretten og ti minutter på hovedretten.
For selve middagen, eller idiotkonkurransen om man vil, hvor hovedrolle Tim skal imponere sjefen ved å overgå kollegaene i å presentere den mest tullete tullingen, kommer sent og tregt. Og opptakten til dette, som skal være en slags humoristisk leksjon i at raringer også har en sjel og at det ikke er pent å henge ut samfunnets tapere, er ditt verste mareritt av dårlig humor og uoriginale karakterer. Til partyet har Tim støvet opp den bebrillede, overbitte, close-talkende amatør-taxidermisten Barry – en trøstesløs karikatur i kroppen til en komplett feil-castet Carell. Og når den nye geek-vennen lager farse av livet til Mr. Perfect, er det like underholdende som kronisk magesår.
Om det ikke skulle være nok – når middagen først er på bordet, skjønner vi at vi har ventet på ingenting. En samling finansgutter som morer seg med å drite ut buktalere og hypnotisører, pakket inn i tam, moraliserende kontrastering i stedet for utfordrende dialog. Og sulten er ikke den beste kokk. Den er bare en sur gubbe.
