Det er noe helt eget med sci-fi sjangeren. Som gjør den så helt utrolig, imbesilt meningsløs når den ikke fungerer. Noe den som regel ikke gjør: Vi har sett det så mange ganger: Det sørgelige synet av enormt påkostede filmer der alt er på plass, men ingenting fungerer. Som et gigantisk romskip der ingen har funnet på-knappen. En motor uten bensin. Men av og til, en sjelden gang i blant, kommer filmskaperen (lik heltene i denne filmen) over den lille, tilsynelatende ubetydelige beholderen med hyperkonsentrert drivstoff. Som på magisk vis gir hele konstruksjonen ikke bare liv, men rene superkrefter. 

Og da tar det helt av.

Og det er en utrolig glede å bringe det glade budskap og meddele at så er tilfelle i District 9. En tilfeldighet? St. Peter Jacksons magiske berøring? Eller regissør Kromkamps harde arbeid? Jeg vet ikke. Kanskje alt på én gang. Og uansett. Dette er den beste sci-fien på ti år. En dypt engasjerende film som på en personlig og overbevisende måte forvalter alle de aller beste sidene ved sjangeren.

SCI-FI FOR ET NYTT ÅRTUSEN

Grunntonen? Sci-fi er jo per def. samfunnskritikk. Utenomjordlingene/maskinene blir symboler ved måten vi konstituerer vår egen tilværelse på. Helst som harsk kritikk. Og hvorfor ingen har gjort som District 9 før, og brukt terrortrussel, Guantanamo, globaliseringskonflikt og andre typiske 2000-talls fenomener for hva det er verdt, virker plutselig helt uforklarlig. Men uansett er det bare bra at Blomkamp var først. For dette er helt utrolig strålende.

Historien går som følger. Et digert romskip havarerer og havner i en slags tørrdokk, svevende over Johannesburg i Sør-Afrika. Alle venter krig, men ingen ting skjer. Aliensene hentes etter hvert ned, og interneres i det som til forveksling ligner et apartheid-inspirert township; District 9. 20 år frem i tid: Aliengettoen har blitt en forslummet verkebyll i ansiktet på Johannesburg, og skal flyttes ut av byen. Oppgaven gis den suspekte, halvmilitæriserte privatbedriften Multi-National United og operasjonen ledes av Wikus, sjefens svigersønn. Han er et godtroende null, et realt tufsehode og en nyttig idiot som MNU kan dytte foran seg for å fronte en garantert lite PR-vennlig aksjon. Og ganske riktig, ting går ikke helt etter boken. Og vår mann er snart midt inne i en malstrøm av globalpolitisk/intergalaktisk baluba.

Dermed er det duket for en heidundrande action-fest der effekter, dokumentarisk stil og blandingen av solide Hollywood grep og ikke-amerikansk måtehold fusjonerer til en høyere enhet. Det umiddelbare handlingsnivået med alienske bio-kjemiske våpen vs. rusten pick-up med mitraljøse på lasteplanet fungerer altså perfekt. Det samme gjør den krystallklare og sviende allegorien over hva som skjer med levende vesener som marginaliseres og settes i fangenskap. Og ikke minst: Dette er en veldig morsom film. Litt ned samme gate som den utstrakt misforståtte komedien Starship Troopers. Bare mer vellykket og treffsikker. Og bare så det er nevnt: Dette er en New Zealandsk/Sør-Afrikansk samproduksjon som gikk inn som #01 på amerikanske box-office lister. Det er i seg selv en sensasjon på linje med marsmenn på Tellus-tur.

Nattsvart humor, bitende samfunnskritikk og høyoktan action: Mine damer og herrer, vi har med en klassiker å gjøre!