Hva er egentlig forskjellen på en roadmovie og en dannelsesreise? Ikke så mye, men har mest noe med typer erkjennelse å gjøre, tror jeg. Den endeløse landeveiens forsterking av svulmende idéer og lengsler (Thelma&Louise), mot den voksne erfaringens første åpenbaringer (Will Hunting).
I Cio Guerras colombianske trekkspill-roadmovie Djevelens Trekkspill (The Wind Journey) finner du begge deler. En sørgende, desillusjonert trekkspillmester legger ut på en lang reise, et slags korstog, for å levere tilbake et besatt trekkspill han mener har tatt livet av kona. Hvordan? Det får vi aldri vite. Han vil i alle fall aldri mere spille på det. Det tar kontroll over menneskene, sier han. Ikke minst ham selv, skjønner vi.
Luskende gjennom de vanvittig vakre, store colombianske landskapene kommer så den unge aspirerende, søkende (sønnen?) som ikke vil annet enn å følge mesterens fotspor og lære å spille. Bli som ham. De finter seg ettertenksomt gjennom ulike manndomsprøver, dueller og ritualer, sammen, men med helt forskjellig utbytte. Mens den gamle mannen kun ser skjellettene av sin egen skjebne som rotløs, rundbrennende spillemann, ser gutten møtene som viktige karakterdannende prøvelser.
Dette høres sikkert ut som noe du har sett før, og det er sant rent tematisk. Men du har ikke sett det innrammet i denne veldige, ensomme naturen, eller i disse ansiktene som er grodd igjen i mønster som er så sørgelig lette å lese, eller akkompagnert av denne klønete, hjerteskjærende musikken (Ivan “Tito” Ocampo's). For det er det som spraker hypnotisk i øyet og øret som binder mannen, gutten og reisen sammen og gjør denne Oscarnominerte filmen til mer enn en pastisje. Og i tillegg til Arthouse-candyen får du til og med en særdeles underholdende trekkspill-battle på kjøpet.
