Egentlig burde du ikke lese et ord om denne vakre, underlige lille filmen. Gå og se den først, så kan du eventuelt kikke igjennom teksten når du er vel hjemme fra kinoen og gjenoppleve litt av moroa.
… ok, da formoder jeg at du har sett Dogtooth, og altså: Grunnen til at jeg mener denne bør ses uten bakgrunnsinfo, er den sjeldne gleden det er å bli stilt ovenfor et skrudd univers med egne lover og regler, der du kastes rett inn i handlingen uten at forklaringene trykkes ned over hodet på deg. I stedet blir du sittende med hodet på skakke og forsøke å løse opp i en ligning som lenge har både fire og fem ukjente.
Dogtooth er en stilisert og visuell, men samtidig intellektuell affære; typisk europeisk auteur av den gamle skolen. Og innenfor dette litt daterte formatet lykkes den godt. Det er ikke lett å skape troverdige parallelluniverser innefor en realistisk setting. Men greske Lanthimos klarer seg bra. I stil og form føles det mest som et vellykket fashion-shoot gjort om til spillefilm: Som om regissøren har sett en billedserie i Italienske Vouge og spurt seg: Hvilken virkelighet kunne disse kjøligvakre og affekterte menneskene eksitert i? Hvordan ble de slik? Hva snakker de om? Hva gjør de?
Fortsatt usikker på hva dette handler om? Bra. Jeg stoler nemlig ikke helt på at du la fra deg blekka når jeg ba om det. Heldigvis er ingen skade skjedd. Stikk på kino og la deg forføre av denne mystiske, søreuropeiske skjønnheten.
