Femten år etter at Gutta på tur viste harde menn i myk forbrødring med primære undertoner og metroseksuelle overtoner ble formen institusjonalisert av Hollywood. Bromance – om hvordan være helt åpen mann i vennskapelig møte med en annen.
Motsatt av Hangover går Todd Philips denne gangen tilbake til grunnideen. Borte er kameratgjengen, isteden møter vi to menn tvunget sammen. Et stykk Don Draper og en arketypisk Hollywoodhomse. En alfahann-arkitekt med kort lunte og høygravid kone på den ene siden - en uforløst skuespiller med asken til faren i en kaffeboks og sorg i hjertet på den andre. Begge skal til Los Angles. Og her begynner komedien.
På grunn av umiddelbart dårlig kjemi og et opptrinn i kabinen nektes begge flyturen. Isteden blir det en felles leiebil på tvers av kontinentet for å rekke fødselen. Et godt opplegg for en bromanceroadmovie? Absolutt, hadde det bare ikke vært for at de to flatpakkede karakterene forblir liggende i pappen. Peter (Don/Downey Jr.) flyter like uforstyrret, overlegent og passe (u)sympatisk gjennom hele reisen mens følgesvennen, Ethan (Galifanaskis) like trofast følger sporet sitt. En programmatisk overhomsete gladsolipsist fra ende til annen med STORE følelser, store fakter, stort libido og en like morsom jålehund som følgesvenn og speilbilde. Ethan onanerer åpenlyst i bilen (ha ha) og hunden gjør det samme (ha ha). Og Peter blir overbærende lamslått (ha) og sånn går det videre.
To vidt forskjellige menn som – til tross fem døgn i Den Andres intimsone – i bunn og grunn forblir seg selv. Ett hundre prosent.
