Clive Owen. Clive Owen!?! Igjen. Og igjen. Hvorfor? Jeg vet ikke. Jeg forstår det ikke.

PH 5,5. Keiserens nye kraftskuespiller. Minste felles multiplum. Vi har skuespillere og skuespillerinner vi hater å elske. Filmhelter og heltinner vi elsker å hate. Men Clive? Toyota. Går som ei klokke. Lytefri og trygg og energibesparende. Men film er mer enn en tur fra A til B? Om ti år vil vi spørre oss “Jøss, hvem pokker var han postfunksjonært utseende karen som gjorde seks filmer i halvåret?” Og som om han vet han vil bli glemt, dukker han kontinuerlig opp. Der man minst venter – og ønsker – det.

Denne gangen i en såkalt intelligent komedie. En sjanger hvis fremste varemerke er det generelle fraværet av komikk. Dagens tema: Industrispionasje. Originalt? Måtelig. At most. En flora av dobbeltagenter i en topografi av sedvanlig uærlighet og skittent spill. Men ingen våpen eller voldsomheter, så der har man jo en liten krøll på en ellers snorrett affære.

Utover dette er Duplicity en erketypisk hvem-lurer-hvem film. Som nok ble solgt inn som noe friskt og annerledes. Men så var det en jævel i studio-byråkratiet som insisterte på at Owen skulle om bord. Og med denne middelhavsfareren i baugen, og en konservativ produsent ved roret, ja da slipper ikke filmen utomskjærs. Der ute ville seilene blitt fylt med vind, og konstruksjonen og besetning kunne vise hva de var god for. Den sjansen går de ettertrykkelig glipp av.

Duplicity er en søndagsseilas i smult farvann: Like morsom som fem dagers landlov i Halden, jovial som et julebord på MS Innvik.