Actionfilm er et spørsmål om tro. Vi vet jo at det vi ser aldri kunne hendt. Men filmen kan allikevel fremstå med så mye humor/IQ/slagkraft/sjarm at vi lar oss forføre. Akkurat som sjangeren kan være uhorvelig uengasjerende hvis det føles som det bare er tomt tøv bak kuler og knyttnever. Og interessant nok har de fleste actionfilmer et punkt der vi tvinges til å velge: Vil jeg fortsette å ta spilloppene i beste mening – eller ikke?
I Edge of Darkness, en litt for tydelig TV-adapsjon, inntreffer fenomenet når Mel, etter allerede å ha unnsluppet fienden litt for mange ganger, omsider havner i snara. Bevisstløs slepes han inn til bandittenes hovedkvarter, en fasilitet som får Fort Knox til å fremstå som et halvoppblåst hoppeslott. Lenket fast, dopa og halvdau. Og så river han seg bare løs og femten filmsekunder senere er han tilbake på utsiden som en fri mann.
Der og da var det takk og farvel til Edge of Darkness. Selv i glansnumre som Total Recall må man ty til litt smartness ved rømninger der Arnie flekser til og brøyter vei i vellinga (i.e. dette er sannsynlig i en drøm).
Her mangler denne dimensjonen helt. Og når det blir tydelig en gang for alle i nevnte sekvens, forsurer dessverre dette et anslag og en intrige som det slett ikke er noe i veien med. Og flytter oss fra the edge of darkness og inn i et kompakt og utrivelig mørke.
