Det har noe med forutsigbarhet å gjøre. Mørket senker seg i kinosalen, logoen til Paradox kommer opp, så starter musikken å spille. Og i det lerretet ligger sort og nakent fremfor meg, skjer det noe interessant: For ikke bare vet jeg med absolutt sikkerhet hvilket bilde som kommer til å møte meg idet filmen starter. Hele historien rulles i løpet av et lite øyeblikk ut for mitt indre øye; humor, handling og stemning.
Dermed blir de neste nitti minuttene en slags loop av dette første sekundet. Som om det innledende, uunngåelige ultranærbildet av Stellans værbitte ansikt er et veikart for hele filmen: Her ligger den uforløste kjærligheten, godheten, mindreverdighetskompleksene, livstrettheten og det passe godt skjulte fremtidshåpet inngravert og nedfelt. Og, litt spissformulert, kunne man sagt at det å først se traileren og så sitte å stirre på filmens åpningsshot som stillbilde i halvannen time, ville gitt omtrent det samme utbytte som varianten med levende bilder.
Og det er ikke bare en kritikk, da Skarsgaards furete fjes inneholder en hel del: Nordens fremste skuespiller, her i kompaniskap med våre egne to bjørner og en lang rekke dyktige folk. Og ensemblet, inkludert Molands håndtering av dette, er utvilsomt filmens store styrke.
Choose Life!
Hils på Ulrik, som er en fri mann etter tolv år i tukthus for mannedrap. På utsiden venter gamle venner og uvenner, og så er spørsmålet det samme som har vært formulert noen tusen ganger før: “Get busy living or get busy dying”. “Choose Life”. Dere vet greia.
Og mitt største problem er ikke egentlig at Ulriks vei tilbake til livet er utrolig forutsigbar. Gode realistfilmer er jo på en måte det. Men dette er ikke noen realistfilm. Det er en statisk og tablåaktig forsøkt komedie der all dialog og alle scener er påfallende teatralske. Blandet med gråtoner, abrupte følelsesutbrudd og generell forsoffenhet. Og de av oss som har vært på kino noen ganger vet nøyaktig hva dette er karakteristikken på: En helt vanlig norsk film.
Noen vil kanskje si at den redder seg ved å være morsom, men der vil jeg protestere på det heftigste. En rekke småabsurde situasjoner med overtydelige komiske poenger som du har registrert og trukket på skuldrene av tretti sekunder før de manifesterer seg på lerretet, klarer ikke å frembringe mer enn litt matte smil og forhåpning om at komikken er et tillegg til filmens overordnede intensjon.
En vannvittig grepa kar
Som dessverre ikke finnes, og dermed er det tilbake til innledningen: En ganske snill mann er en veldig oppskriftsmessig affære som forsøker å fremstå som troverdig, men mest av alt er konvensjonell. Ulrik kalles ganske snill, hvilket burde implisere at han også er ganske slem, i alle fall at han hadde en skyggeside. Men nei, den delen er visket så ettertrykkelig ut, at ikke et spøkelse, ikke en indre demon, ikke et utbrudd er tilbake for å skape litt konflikt og friksjon i filmen. Han tar ikke et galt valg, sier ikke en stygg ting og oppfører seg gjennomgående helt eminent: Ulrik er en vannvittig grepa kar mer enn noe annet. Og jo da, han skyter en kar, men det er av særs god grunn. Som i Olav Duuns Medmenneske. Ragnhild blir ikke noe slemmere av å dunke Didrik i hodet, tvert imot.
Filmen er ikke utfordrende, ikke overraskende, ikke realistisk, ikke provoserende, ikke tankevekkende – og ikke egentlig noe annet heller. Simpelthen en ganske vanlig norsk film.
