Ved å kokkettere med en tragikomisk og lett karikert stil, synes Rangnes, Loe og co å ha gjort det eneste riktige i adaptasjonen av Håvard Melnæs’ skandalesuksess om sladderpressens sjekkheftejournalistikk. De har tross alt et urent farvann å navigere i. Ikke fordi det akkurat er kontroversielt å legge pornoblekka Se og Hør og tilhørende besynderlige apparat for produksjon av ikke-saker, på slaktebenken. Men fordi såpeoperaen kommer heftet med en rekke gjenkjennelige skjebner fra en temmelig fersk, og ikke minst kulørtvisualisert, virkelighet. Vår egen lille simulakra-andedam.

Et dødsdømt res etter troverdighet er altså klokelig erstattet av artige detaljer, herunder Bjørn Sundquist i rollen som Sputnik, diverse norske kjendiser i cameo, og virkelighetens Melnæs selv som en noe stivnet, brechtsk fortellerinstans. Førstnevnte en treffende kommentar til det faktum at de fleste norske kjendiser allerede i kraft av seg selv fremstår som karikaturer. Sistnevte et fiffig metagrep, som dessverre koker bort i halvhjertet utførelse. Og her ligger den mulige akilleshælen.

For hvorfor ikke bruke dette grepet til å forankre filmen i en litt mer autentisk, reflekterende Melnæs anno 2010? Er mannen så grunn som han virker? Når han med trenet sensasjonsteft introduserer filmen ved å beskrive sine eks-metoder gjennom allusjoner til stasi, fremstår det med skam og melde mer som selvtilfredse pliktøvelser, enn anger. Melnæs må gjerne være mer nihilist enn helt, men det er like mye et dramaturgisk spørsmål som et moralsk: hvor er lærdommen, utviklingen, premisset?

I sentrum er forholdet til Sven O., og det er et fornuftig filmgrep – der Melnæs’ bok var slentrende anekdotisk, er filmen stringent og fokusert. Fremstillingen av kronprinsens (påstått) fordrukne svigerfar er farefullt lite flatterende enkelte ganger, men stort sett nyansert, og vi blir aldri helt klok på hvem som lurte hvem: En villig, selverklært klovn som utnyttet sjansen til å leve sine siste år i rampelyset, med telefon- og barregning sponsa av, ja, gjett? Eller opportunisten Melnæs som så muligheter i en gammel mann som trengte cash, vennskap og bekreftelse? Uansett, sensasjonen Sven O. stjeler showet, nok en gang.

Dessverre på bekostning av den kritiske diskusjonen rundt konsekvensene av sponsing av kilder og tipsere, som både tema og eksempler inviterer til. Men da tenker jeg: Hvem er denne filmen viktig for? Mediefolk? Eller flest mulig? Noen ganger er det en dyd å være bred.