Det vanskelige med å anmelde barnefilmer er å bestemme hvem man skriver for. Som 31 år gammel mann syntes jeg En Katt i Paris var ganske kjedelig, men det behøver ikke bety at de under 5 år ikke vil elske den. Når jeg husker tilbake til hva jeg likte som liten var det som regel sjørøvere, ninjaer, romskip og Indiana Jones. Historien om en innbruddstjuv som tar med seg nabojentas katt med på tokt kunne kanskje også vært spennende, hvis det ikke hadde vært for at mesteparten av fokuset var på kattens eier og moren hennes.
Animasjonsstilen er noe spesiell, bestående av skeive frihåndstegninger og fargelegging som ikke følger linjene. Det er gjort hensiktsmessig barnslig, for å understreke at også scener med slemme mordere som vifter pistoler rundt om kring er en ufarlig fantasi. Armer og bein krøller seg rundt hjørner og det minner om en billig barne-tv episode. At det hele bare varer i 65 minutter inkludert rulletekst, hjelper heller ikke med å få det til å føles som en kinofilm.
Musikken derimot er svært fengende. Deilig jazzbassmelodier og storslåtte symfonifanfarer gjør mer for filmen enn den fortjener. De norske stemmene er som vanlig en smule teatralske, men det er kanskje også et sjangermessig stilvalg?
Det er tydelig at det ikke er en film for barn som er fan av Toy Story, Pokemon eller Power Rangers, og jeg tar meg selv i å lure på hvem som er igjen da. Det virker som filmen har kommet 40 år for seint og morra di ville sikkert digga den om ho hadde sett den da ho var liten. Oppsummert føles En Katt i Paris som filmversjonen av noe du har kjøpt fra butikken Riktige Leker: en enkel, trygg og klumpete sak som fremprovoserer sjalusi ovenfor nabobarna med mindre idealistiske foreldre.
