Heroin, hengivenhet og helhjertet medmenneskelighet. Fra Norges relativt sett mest respekterte filmskaper. Med et kunstnerisk prosjekt så opplagt høyverdig at det nesten er immunt mot kritikk. Bonnevie om bord. Vakker skuespiller gestalter nedkjørt hore. Prisdrysset er sikret. Jubelkoret øver nok allerede på hyllesten. Men ingen ting av dette gjør filmen automatisk vellykket. Og på mange måter er den ikke det.

Engelen er en meget ren film. En likefrem film. I så stor grad at originaliteten i dette er dens fremste styrke. Det er faktisk vanskelig å tenke seg én helt treffende referanse. Sosialrealistisk film er nesten uten unntak politisk. Fra Rossilini til Loach til Moodysson. Venstreorientert samfunnskritikk. Eller den andre delen av realismen, den mer poetiske, der formspråket dyrkes: Fra sen Di Sica via Bresson til Von Triers dogmer. For å nevne noen. Filmskapere som arbeider hardt med hvilken representasjonsform som fører filmmediet tettest på virkeligheten.

Det festlige er jo selvsagt at Margreth Olin har hatt en krystallklar forestilling om hva slags grep som tar oss nærmest det ekte. Nemlig dokumentarfilm. Men, som hun har forklart, ble det ikke riktig overfor den vordende hovedrolleinnehaveren å fullføre en doku av Engelen-materialet. Og det er forstålig nok. Så når Margreth allikevel velger å fortelle historien, blir det sjangermessig et skritt til siden. Over i fiksjonen. Og det er ikke bare-bare.

FIKSJON VS. DOKUMENTAR

For hvordan man enn vrir og vender på det; spillefilm kan aldri ha den nærheten, spontaniteten og den allestedsnærværende autentisiteten en dokumentar har. Så når man forsøker å gjenskape (og det er jo det fiksjon handler om) må man på en eller annen måte foredle, ikke bare gjengi. For det er jo en grunn til at alle folka nevnt i starten av denne anmeldelsen har brukt hele karrierer på å dyrke frem moduser for realisme. Den kommer ikke av seg selv. Og det at manus er født ut av den virkelige verden, betyr ikke at det blir intimt, tett og troverdig som film.

For all del. Olins engasjement og visjon merkes godt i filmen. Og det er veldig mye fint å si om alt hun ikke gjør. Hun unngår sentimentalitet. Unngår å gjøre karakterene til ofre. Unngår moralisering. Unngår unødvendig dramatisering. Men samtidig innebærer fiksjonsfilm at man også er nødt til å ta aktiv stilling til hva det er man vil at filmen skal være. At man klarerer hva det egentlig er man holder på med.

Og her føler jeg at Engelen sliter med å fly. For filmen rører meg ikke mer enn det jeg ser når jeg går fra broen til Operaen. Den bringer meg noe tettere på karakterene, men ikke under huden på dem. Det er noe med hele historien som forblir stiv og mistilpass i formatet. Bearbeidelsen av materialet er ikke sterk nok. Sagt på en enkel måte: Olin er fortsatt ikke noen fullgod skaper av fiksjonsfilm. Og valget om både å skrive og regissere fremstår som overambisiøst.

KAN KREVE ENDA MER FRA VÅR STERKESTE STEMME

Jeg tenker automatisk på brødrene Dardenne. De lager en type skittenrealistisk film som gjør at du, etter to minutter i salen, glemmer at det er en film du ser. Alt går helt trinnløst og man tar det for sannhet. En sannhet ladet med en ekstrem tydelighet, en forsterkning, om du vil. Og ved nærmere ettersyn er det utrolig komplekse konstruksjoner som ligger i bunn for å få denne uanstrengte enkelheten til å oppleves som så nærværende og heftig.

Det er dette jeg savner her.

Men når det er sagt: Olin er alene i Norge om å konkurrere i denne klassen. Det kan virke absurd å se at Knerten får bedre terningkast enn Engelen. Men hver film må bedømmes ut i fra sine egne premisser. Margreth Olins film er anmeldt ut fra hennes potensial og kapasitet. Og i lys av det blir Engelen bare en passe god film. Fordi jeg vet hun kan bedre.