Ewan McGregor. Aspirerer til Pave-embedet. Ved å fly et helikopter med ultra-eksplosivt anti-materiale stjålet fra CERN. Rett opp over Peter-kirken i Roma. For å detonere det der oppe i en nydelig-kitchy genesis-mega-eksplosjon. Og dale ned som en herrens engel i fallskjerm. Rett i armene den enorme folkemengden på Peters-plassen.
Ja, folkens, dette er ikke overraskende representativt for Engler og Demoner: Ballstyrne og heidundrende voldsomheter: Action, mystisisme og generell madness.
Og hvorfor ikke? Logikken er sånn: Hvis ting går fort, hardt og voldsomt nok for seg, rekker man simpelthen ikke stille så mange spørsmål. Og her er Ron Howard en champ. Sist Frost/Nixon, nå dette. Hvilken kapasitet! Da han lagde Da Vinci-koden var filmen preget av veldig masse penger, men enda mer hastverk. I en film hvor Dan Browns notoriske omgang med kristenfolk og konspirasjonsteori tross alt var styrken.
I Engler og Demoner, som er en bedre film, er det omvendt: Manuset har fått heve før det ble satt i ovnen. Og filmen har stått på 200 grader til den ble helt ferdig. Men samtidig stiller den mer vellykkede filmformen selve boken i et ganske harskt lys. Professor Langdon hentes til Europa fordi Vatikanet er timer unna å sprenges vekk fra jordens overflate. Tilsynelatende av et hemmelig selskap kalt Illuminati. Resten gir seg selv: Hektisk farting rundt omkring i Roma med blodsmak i kjeften, renessansekunst og leiemordere i synsfeltet og hodet fullt av obskure funfacts fra katolisismens irrganger.
På en måte ok: Dette er et overdådig actioneventyr med høyt tempo og teknisk briljans. Men samtidig, uten å røpe for mye, blir problemene etter hvert så store at den samlede vekten av all travertinen i Roma by ikke kan holde dem nede. Og formulert i all enkelhet er det aller mest presserende:
Forholdet mellom hva skurken ønsker å oppnå og fremgangsmåten han velger kan bare forklares på en eneste måte: Han vil underholde et kinopublikum. Og kall meg kresen, men det er en lite troverdig motivasjon. Jeg forventer ikke en realisme som tilsier at dette har skjedd eller engang kunne ha skjedd. Men intrigen her er simpelthen høl i huet.
Men, det går så kjapt at det tar litt tid før man tenker over det. Og inntil da er dette riktig artig. Engler og demoner tjener som selve ordboksdefinisjonen på underholdning av 2009: Masse spetakkel. Ingen realisme over hodet. Og engleskole og ny-religiøsitet som tematisk klangbunn.
