Politisk samtidsdrama med lite pistoleros og mye prat har vært noe av det beste vi har fått fra andre siden av Atlanteren de siste årene. Tenk Charlie Wilson’s War og Michael Clayton. Der kynisk storpolitikk og amoralske kooperativer har vist seg å være en langt mer tidsriktig og truende antagonist enn vanlig vinningskriminelle fra lavere samfunnslag.
Fair Game er mer av det samme, og føyer seg inn i en liten perlerad av filmer som går rett i strupen på dem som oljer hjulene i vår tids kjernekonflikt, altså krigen mot terror. Denne gangen spesifisert ved forholdene rundt WMDs – og fraværet av disse i Saddams arsenaler. Om dem som skjønte hvor landet lå. Og de som nektet å lytte.
Valerie Plame var en undercover CIA-agent som fikk coveret sitt blåst av egne overordnede fordi hun bråkte med bevisføringen etter invasjonen i Irak. Helt sann historie, der den første delen er suverent best: Vi følger folk i felten på leting etter noe som ikke fins – og i krig på kontoret når de skal forsøke å fronte vett og forstand i en periode av amerikansk historie hvor rasjonell argumentasjon hadde ekstremt dårlige vilkår.
Enden på visa er kjent, men det vi ikke visste om, er den personlige kampen og skadene på ekteskapet til the Plames som dette medførte. Dette blir vi nå satt inn i gjennom siste halvdel av filmen. Uten at jeg helt vet hvorfor. En god time kjekling og forsoning som burde vært redusert til en bisetning. Da all selvrettferdigheten og de moralske kvalene egentlig ikke tilfører noe som helst – og uansett serveres i mye større porsjoner enn vi klarer å svelge unna.
