Nå er det sånn at noen har funnet på å gjøre remake av Fame – filmmusikalen fra 1980. Det er selvfølgelig en skikkelig tøysete ide. If I may:
Historien skildrer som kjent noen unge talentmennesker som kommer inn på talentskole, skrelles ned som løk og syngedansespiller seg klokere inn i showbiz. At Fame funket for tenåringene i 1980, som var lei av leirbål og øglebæsjkeramikk og heller ville ha showdans og saccosekk, det kan en lett forestille seg. Kanskje kunne de også kjenne at Fame 1980 var på sporet av noe som skulle komme? Fame 1980 ymter forsiktig frempå at audition-situasjonen i seg selv er underholdende, og gjør bokstavelig talt show og gode penger ut av å lette litt på strutteskjørtene til det angloamerikanske stjernesystemet.
Og Fame 2009? Altså… Dette med at det er talentspeiding og artistbygging som er selve showet, det er jo frokost for oss! Nå til dags står jo talentmennesker i endeløse køer for å melde inn de såkalte “talentene” sine. De roper og vil inn for å bli skrelt som løk osv, men av oss denne gangen, altså publikum. Forretningsideen er jo blitt en liten symfoni i seg selv! For når “talentet” til slutt er funnet og prosessert, kan bransjen trygt selge “talentet” i de tradisjonelle kanalene, og da – heldigvis for alle – kjenner vi jo allerede disse “talentene” fra før. Og kanskje kjenner vi til og med at vi har vært med å dyrke fram dette helt “unike” talentmennesket? Det er vanntett.
Nei, denne storyen er håpløst utdatert og det eneste som hindrer terningen fra å trille lukt ut i helvete, er at jeg har et så utrolig godflaut forhold til musikaler. Aiai. Jeg blir så innmari flau jeg altså, men litt glad og, for det er jo selvfølgelig noe grunnleggende transcendentalt i disse syngedanseutbruddene, og jeg må få avsløre at denne anmeldelsen er skrevet i gulltrikot og steppesko.
Om en synger den på melodien av She´s so high, så blir den helt, helt fantastisk.
