Å tulle med machoidealer er ikke det dummeste utgangspunktet for komedie. Det er heller ikke det mest originale, og når svenskenes egen Josef Fares returnerer til formatet, er det med en gjeng karakterer som er farlig nær sterotypene. Med fra Jalla! Jalla! og Kopps er den litt naive absurdhumoren der svenske småbyoriginaler møter flerkulturelle forviklinger og folkelig farse.
Fatter’n har større sjel og varme, og karakterene er ikke like potensielt irriterende, men heller ikke like overrumplende, og ideen i bunn er ikke like god. Visst er noen scener uforglemmelige, som når tøffelen Jørgen forsøker å målbinde kona med machosalat, men dette kunne lett vært en ujevn og banal affære. Hadde det nå ikke vært for, nettopp, Josefs farsa.
For Jan Fares er gudskjelov tidenes sjarmbombe, en amatør med en sjelden uforstilthet som medierer den underfundige fyrens overmot, usvikelige selvbilde og sårbare stolthet i forstokket syntaks og nysvenske begreper. Odd, troverdig og verdig. Det alene tar filmen fra middelmådig til upretensiøs. Pinlighetene begynner når enkemannen farsan på oppfordring av sønnen begynner å date, men det er pinlighet med en eleganse som også ironiserer over gjenkjennelige kultur- og generasjonskløfter, uten å generalisere.
Filmen har fått lunken mottakelse hjemme i øst, og litt skuffende er det nok at filmhåpet Josef Fares gjør en litt uambisiøs rulle, i stedet for å fornye seg selv. Så ja, femmeren får gå mer til farsan, enn til sønnen.
