Gullbjørnvinneren fra Berlinalen gjør ikke skam på samvittigheten – dette er en usentimental oppvåkningshistorie fra et Peru der den voldelige konflikten mellom regjeringen og maoistgeriljaen Sendero Luminoso (Lysende sti) kaster kvalme skygger over fredstidens hverdagstrivialiteter. Litt alarmerende er det nesten, at det går an å lage en originalt vakker og tilnærmet patosfri film med dette utgangspunktet.
Brutaliteter som gjengvoldtekt og menneskeslakt er kun tilstede som et kroppsliggjort minne i den unge indianerjenta Fausta, som i følge det ekspressive lokale vokabularet har arvet traumet gjennom morsmelken, og derfor lider av diagnosen la teta asustada - “den forskrekkede puppen.” Noe komisk utenfor kontekst, men i sammenhengen talende for et univers der konkret og symbolsk betydning ikke alltid er til å skille. Vi er i utkanten av Lima, hvor synkretismer av indianerkultur og forbrukerkultur fører til pussige og småabsurde situasjoner og ritualer, ikke minst er scenene fra ulike bryllupsseremonier uforglemmelige, uten at det betyr at vi får hvile i et ironiserende outsiderblikk.
Den noe forknytte og temmelig enigmatiske Fausta styrer gjennom filmen med å skaffe penger til å gi sin mor en verdig begravelse, og støter i prosessen på en overklassesild som blir litt vel pappaaktig nedlatende, ellers er dette en vellykket gjenoppfinnelse av den poetiske realismen.
