Mia: “Hei, er datra di hjemme!?”
Feit kar: “Dra til Hælvete!”
Mia: “Kan du ta en beskjed?!”
Feit kar: “Øh!?”
Mia: “Hils henne og si at faren hennes er ei fitte!”

Ja sann, så har den engelske filmen fått ikke bare én, men to nye heltinner. For det første altså Mia: På den ene siden en treningsdresskledd tenåringsjente som ikke nøler med å knekke nesa på tidligere venninner om hun merker at verbal utskjelling ikke svir nok. På den andre siden et forsømt barn; akkurat så sårbar og søkende som mindre akutt aggressive medsøstre med mer heldigstilt hjemmeadresser.

Den andre heltinnen er regissør Andrea Arnold, som med Fish Tank en gang for alle bekrefter at Leigh og Loach endelig kan ta seg en fortjent pust i bakken. Fish Tank overgår langt på vei alt vi har fått fra dem de siste ti årene. Andrea fremviser dessuten stødig formstigning, og har allerede Oscar for beste kortfilm, samt begått den solide spillefilmen Red Road. Legg til Juryeprisen i Cannes for Fish Tank, og det skulle være klart at dama har alle kvalifikasjoner som skal til for å ta over roret på MS Social Realim, britenes ubestridte filmflaggskip.

Men altså Fish Tank: Stedet er London nord-øst, en brun bakevje og den eneste gode grunne til at britene fikk OL 2012. Her trengs all totalrenovasjonen lekene kan føre med seg, men frem til da stamper innbyggerne til knes i dritten. Blant dem Mia, en outsider på stø kurs ut av samfunnet og inn i en tilværelse på skyggesiden. Men da Mias mor hooker opp en ny kjæreste som viser seg å være en hunky kar i starten av tredveårene, merker Mia en nyvåknet dragning som går fullstendig på tvers av hennes sedvanlige hatske og negative jeg.

Den delen av filmen som sentreres om ung seksualitet i mildt sagt tricky omgivelser (og det er heldigvis brorparten) er storartet løst. Et i seg selv ømfintlig tema spilles ut i et svært værhardt landskap, og utviklingen er rørende og urovekkende på en gang. Det er nesten unødvendig å si at skuespillet er sensasjonelt, da særlig Katie Jarvis som Mia, det er jo hennes film dette her. Med hele ensemblet gjør en formidabel innstas, med et ekstra pluss i margen til Mias elleve år gamle øldrikkende, storrøykende kjeftesmelle av ei lillesøster. Sammen med et flott manuskript og en regissør med sikker fortellerstemme og vilje til nyanseringer, bidrar ensemblet til at Fish Tank i en og en halv time er en nærmest prikkfri forestilling.

Så får vi heller bære over med at den siste halvtimen ikke hadde trengt å være der. Det er faktisk så enkelt som at hvis filmen hadde vært kuttet tvert av etter en time og tredve, hadde den fått det største smilefjeset uten at noen andre endringer ville vært nødvendig. Alt som sies de tretti påfølgende minuttene oppleves nemlig som uvesentlig; som noe kunne vi tenkt oss til selv. Eller enda mer: Noe vi ikke kunne være helt sikre på. Et drag av mystikk og uforutsigbarhet i en film som absolutt hadde tålt dette, da vi for lengst er dypt fortrolige med både karakterer og univers.

I stedet får vi får vi en forklaring på det vi allerede antok. Alle trådene nøstes omhyggelig opp, forholdene avklares og til og med en slags moralen begynner å avleire seg. Dessverre, for det logisk konkluderende er aldri særlig interessant. Og det er fristende å skjele til realsimeguruene Dardenne-brødrene. Særlig fordi de i Rosetta gjør akkurat det jeg savner her: Fortellingen ruller fremover i 1 time og 30 minutter og så BANG! Ferdig! Og vi sitter med hodet fullt av spørsmål, helt til det begynner å demre, og vi forstår at vi har fått vite akkurat det vi behøvde. Ikke til å vite sikkert, men komme med kvalifiserte antagelser.

Det er film på sitt beste. Og Arnold er ikke helt der. Men jeg har en mistanke om at det er et spørsmål om tid.