Film nummer to i Ragnar Bragasons undersøkelser av det moderne, islandske hjem er langt svakere enn den første. Også her er vi i skyggen av kjernefamilien der bitterhet, ansvarsfraskrivelse og savn er stikkord.

En tannlege ønsker seg barn uten å vite at kona er steril. En vellykket forretningsmann overser familien sin. En ung dame sliter med å bygge tillit til sønnen hun en gang forlot.

Foruten at denne filmen portretterer flere foreldre enn barn, sier den ikke noe den langt mer presise Barn ikke allerede har sagt. Improvisasjonen som ligger til grunn for filmens karakterer er langt mer synlig i denne filmen. Når teknikken blir for gjennomsiktig får man innimellom inntrykk av å være flue på veggen på en øvelse. Både den barnevennlige tannlegen og den forknytte barnemoren er endimensjonale og forutsigbare til tross for at de er hovedrollene.

Filmen lider mildt sagt av lav intensitet. Som om silen har vært for grov i utvalget av scener og i motsetning til Barn er det stort sett bare mørkt. Ettersom de to filmene er laget parallelt, er det nærliggende å spørre seg om ikke Bragason, som åpenbart har talentet og ambisjonene i orden, kunne laget noe helt fantastisk om han hadde konsentrert seg om én av dem.