Noen filmer er bare helt utrolig dårlige, andre er verre enn som så. Og From Paris with Love er ganske enkelt noe av det skitneste, mest fornærmende og komplett motbydelige jeg har sett. Dette er Tomme Tønner, bare med mer penger og mer patos pluss en helt distinkt perversjon som gjør filmen verre enn det alle verste.
Vold er løsningen på alt, det er gøy å drepe andre mennesker og programerklæringen til Ku Klux Klan burde erstatte menneskerettighetene som veiledende normer for verdenssamfunnet. Hadde dette vært presentert med litt humor og Steven Segal i hovedrollen kunne det blitt gøy og interessant. Med John Travolta i sin aller, aller dårligste rolle og Luc Besson som ansvarshavende er det bare uutholdelig kvalmende og direkte morbid.
James Reece er ansatt ved USAs ambassade i Paris, men drømmer om en tur oppover i den amerikanske sikkerhetstjenesten. Sjansen kommer til byen i form av agent Wax, og derfra og ut handler alt om en av filmhistoriens mest ubehaglige helteskikkelser i form av en WASP (White Anglo Saxon Protesant) som drar rundt og dreper gulinger, niggere, håndklehoder og pakiser med et skeivt, sadistisk flir.
Måpende sitter man i salen og venter på at Training Day-twisten skal slå inn; at dette svinet er den egentlige skurken. Men neida, her har dere filmen som målbærer alle de verdiene som kan føre til verdens undergang de kommende årene: En direkte oppfordring til fatwa, iranske atomprogram og hellig krig over hele linja. Og om Vestens kamp skal føres av menn som Charlie Wax er det ikke vanskelig å vite hvilken side man skal ta i den konflikten.
