I Matto Grosso i Brasil eter de hvite fazenda-eiernes jorder stadig større biter av regnskogen, mens Guarani-indianerne er henvist til naturreservater. Disse fungerer mer eller mindre som legitimerte fengsel, klemt mellom den moderne verdens industrialisering, den hvite manns koloniseringsimpuls og hans samtidige (skyldbetyngede) fascinasjon for det naturlig-erotiske som de rødlige, stramme kroppene representerer.
Sosialrealisme fra jungelen er grotesk, klam og klaustrofobisk: Indianerne får betalt av Fazenda-eierne for å posere når turister seiler forbi i båt eller utnyttes som billig arbeidskraft, og holdes fast mellom den gamle verden og den nye - et sted så kjipt at flere av de unge i stedet velger å henge seg i et tre. Filmen følger især ungdommen, og her ligger styrken og nyansene: Osvaldo skal lære å bli sjaman, og trener på ritualene når han ikke forføres av jordeierens datter. Kompisen er opptatt av å få sitt første ligg og penger til sneakers. Når de ikke finner aper å jakte på, dreper de jordeierens ku med pil og bue. Ingen forenklende natur-kultur og tradisjon-modernitet kontraster, bare tankevekkende paradokser.
Polemikken er sterk, og dessverre er bildet av de pøblete fazenda-eierne ikke fullt så nyansert. Derfor blir det litt uengasjerende i lengden, og det er synd, når temaet for en gangs skyld er viktig.
