Når han skal lage biofilm om fransk popkulturs største sedelighetsrebell, tar tegneserieskaper Sfar sikehanskene på. Og vi får mindre skandalefråtseri enn man kunne ventet i portrettet av artisten som blant annet spilte inn albumet med tittelen Lemon incest med sin 12 år gamle datter, Charlotte.
Lekent, anekdotisk og sånn passe stilisert følger vi dandyen Gainsbourg fra vugge til grav: En freidig slamp som fornærmer nazi-offiserer og tegner porno til kompisene. En selvbevisst forfører som fester Frankrikes første simulerte orgasme på plate og spretter fra Juliette Greco til BB til Jane Birkin som om det skulle være treretters. Når dette er spennende stoff, er det naturligvis fordi Gainsbourg hadde sjarme og karakter, men ikke akkurat fjeset til James Dean: Derav en rekke selvbilde-issues, noe som formidles gjennom en usedvanlig absurd kombo – Ermosnino i hovedrollen, uhyggelig lik originalen, har fått en lateksmaskert, karikert versjon av selvet å spille opp mot. Jeg liker det, men jeg mistenker det er et spørsmål om smak, det samme vil noen kanskje si om musikken til Serge, som han traller på i de fleste av scene. Liker du ikke avansert visepop, kan filmen fort bli for lang, for grunn og for gapende i kjeften.
Lucy Gordon, som tok sitt liv bare uker etter innspillingen, gjør en temmelig livfull personifisering av ikonet Birkin, og sørger dermed for at det mest intense med denne filmen, er opplevelsen av hvor morbid det faktisk kan være å feste mennesker til celluloid.
