En notorisk playboy ankommer brorens bryllup, og konfronteres pronto med egen fortid. Gjennom et snurrig mix av Dickens, nyreligiøsitet og Michal Douglas som levemann-fantom. Så må hurragutten gå i seg selv, da. Og innse at surrogat-sex med et firesifret antall tilfeldige super-hotties er en dårlig ting. Evig troskap mot barndomskjæresten, ja det er bra.
Man kan jo si at med et så hysterisk utvasket utgangspunkt var filmen dødsdømt ved unnfangelsen. Men det er jo ikke tilfelle. En romantisk komedie uten sviskete moral er som et bryllup uten brudepar: Originalt, men helt feil. Jaja sann, kanskje hadde det vært mer interessant å se den middelaldrende Romeo kjempe mot driftene hvis hans første sweetheart hadde vokst opp til å bli noe mindre delikat enn Jennifer Garner. Men det er ikke hun som er problemet. Det er Matthew.
Romantisk komedie er filmverdenens store sjarmøretappe. Der hovedrollenes naturlige vinnende vesen og slentrende kjemi med omverden er altavgjørende. Og kan få den mest den mest sidrumpa idé til å ta helt av. Wedding Crashers er eksemplet par excellence fra de senere år. Så kan dere bare ta alt som er riktig med Vince og Owen og snu det opp ned. Så får dere alt som er feil med Matthew. Døll, glatt, forutsigbar og lite karismatisk.
Og for å gjøre vondt verre: Gamlefar Douglas har alt Matt ikke har. Og kunne gjort hovedrollen med bind for øynene og hendene bundet på ryggen. Ufint mot arme Matthew som outshines. Av filmens eneste lyspunkt.
