En guttural hvesing fyller salen. Lyder av den typen som vanligvis unnslipper strupen på monstre så digre og stygge at det kan smadre et middels nabolag med litt hissig quickstep. Og ganske riktig: Hollywoods største dinosaur er på ferde. Ikke i form av ei skrekkøgle. Men i skikkelsen av en gammal mann. Sliten i ledda, men med et gemytt Godzilla ville misunt ham.
Dette er ikke egentlig en komedie. Men når Clinter’n overgår seg selv for n’te gang blir det gøyalt lell. Der han ut av det amerikanske grunnfjellet meisler frem en så bistert testosteronladet fremtoning at salige Harry Calahan fremstår som en småblyg metroseksuell i forhold.
Denne stokk reaksjonære Korea-veteranen bor i et nabolag som gradvis overtas av negre og gulinger. Kjelleren full av våpen, sinna som en tyrk. Men så viser det seg at mens gammel’n er helt ute av sync med egen familie, sammenfaller kjerneverdiene hans ganske godt med de hardtarbeidende asiatene i nabolaget. Så da nyoppdagede åndsfellene blør under omfattende gjengkriminalitet velger bestefar igjen ta ladegrep om tilværelsen.
Slik når macho-festen nye høyder. Clinter’n driver ikke akkurat stand-up. Men one-liner’ne sitter løst. I en forestilling der alle tilstedeværende med hår på brøstet kommer til å befinne seg i en konstant høh-høh-høh-modus. Og selvsagt: Mannen er ikke Dick Cheney; humanisme og ydmykhet kommer snikende etter hvert.
Dermed sier filmen faktisk litt om hva som skjer i USA og verden i dag: Kulturglobalisering i effekt. Men mest om Clint i Hollywood.
Ei eik i en kornåker.
