"I wanted to make an action movie without politics," sa Peter Greengrass om Green Zone. Interessant prosjekt når regissøren er amerikansk som en stabel pannekaker til frokost, filmen basert på en sann historie og konflikten ennå ikke løst. Uansett, med krigen i Irak som bakteppe svinger Greengrass opp nok en actionthriller. Lett og glad som en gutt på vei hjem fra skolen og uten mer alvor enn det som sier seg selv. Men kanskje er det viktig nok?
2003, invasjonen av Bagdad og jakten på masseødeleggelsesvåpen. De som skulle ha vært der, men som USA aldri fant. Det letes høyt og lavt. Soldatene lurer. Ingen spør. Ingen tør. Helt til offiseren Roy Miller rekker opp hånda, og dermed er spillet er i gang. Men hvem har egentlig rett når ingenting stemmer? Miller velger å gå etter magefølelsen og tar rennafart mot Pentagon.
Om du kommer til å oppleve Green Zone som en langstrakt deja vu, er ikke det så rart. Greengrass har Bourne 1, 2 og 3 på samvittigheten og bruker med raus og kyndig hånd de samme midlene: håndholdt kamera, jakt, skyting, løping, løping, løping – og Matt Damon. Jo, det er i overkant lett underholdning over ladd tema, men kanskje er det viktig nok at Hollywood fengende, greit og enkelt sier: Hei republikanergutter og barbie-jenter – vi tok feil.
