Adam Sandler, Chris Rock, Steve Buscemi, med mer - såkalte komikere med selvrespekt, som burde være garanti for i hvert fall en eneste velfungerende scene, selv om sjangeren amerikansk ekteskapskomedie er et uambisiøst utgangspunkt. Men nei, dette er halvannen time sann lidelse uten katarsis. En slags reunionsetting hvor barn og voksne forsøker å overgå hverandre i å være usjarmerende, i en film som bygger sammenstøt rundt velbrukte friksjonsfelt: ektemann vs hustru, idealistisk pappa vs bortskjemt avkom, singel unkarsvenn vs Lolita-datter, statusjobb vs nysparka.
Filmen er klinisk fri for komisk timing. Og propp full av resirkulerte vitser. Litt som onkelen din som enda ikke har lagt fra seg vitseboka fra 1954. Bløtkaker, kuruker, pupper, tissemann, you name it. Latskap tvers igjennom. Det verste er at de sikkert har hatt det stas mens de holdt på. Og fått klekkelig betalt. Den ferien vil ikke vi betale.
I tillegg forsøkes det på å skape en falsk, klam forenende ideologisk himmelbue over filmskapere og publikum gjennom å ufarliggjøre våre menneskelige svakheter så vi kan le av dem og akseptere oss selv. Det er en utilgivelig fornærmelse fra noe som mest av alt ligner filmet revy.
Og det er ikke fra lokalmiljøet ditt, men fra en planet i et annet, fullstendig visjonsløst solsystem.
