Ny teknologi maner til teft og dømmekraft. Se på Apple som droppet en potensiell iMinidisc og gikk for MP3. Lurt. Eller Bill Gates som bestemte seg for ikke å satse på nettet. Dumt. Overført til filmbransjen; midt 90-tall: Pixar lanserer Toy Story. Toget forlater stasjonen på vei mot en usikker fremtid. Disney er om bord med det samme. Dreamworks hopper på med Shrek. Fox henger seg på lasset med Ice Age. Mens Universal vurderer annerledes og vinker fra perrongen.
Veldig, veldig dumt. Da det skulle vise seg at akkurat dette sporet gikk rett til enden av regnbuen. Animert familiefilm er gryta med gull. Og når Universal nå omsider melder seg på, kan deres inntreden beskrives som følgende om vi holder oss til billedbruken fra innledningen: Et digert skinnende beist av et lokomotiv som kommer rasende etter hovedfeltet. Imponerende i silhuett. Men som ved nærmere ettersyn viser seg å være et kolossalt stykke pappmasjé montert på en gammel dresin.
Grusomme meg består i all hovedsak av to Pixar-filmer. 1) Monsterbedriften: Den småskumle, godslige hovedrolleinnehaveren som motvillig får små jentebarn i fanget og oppdager sitt egentlige, myke jeg. 2) De fantastiske: med sin fascinasjon for gammeldags high-tech, bevisst forhold til interiører og spekket med designreferanser fra andre halvdel av forrige århundre:
Men Monsterbedriften er ikke bare sentimental: Dette er en utrolig gjennomarbeidet og helstøpt film der en serie komplekse hendelsesforløp og persontegninger flettes sammen i et innfløkt univers med utvungen eleganse. Og De fantastiske er virkelig en revolusjon av mediet med et detaljnivå og en visuell oppfinnsomhet vi til da ikke visste gikk an.
Hvilke følelse kommer hvis du tjuvlåner et flott kostyme, entrer scenen femten år for sent, og ikke kan en dritt? Skam, er svaret på det spørsmålet.
