Kun en gang i mitt liv har jeg forlatt en kinofilm; Truth or Dare- In Bed With Madonna, i 1991. Hadde jeg ikke skullet skrive om dette forsøket på komedie hadde vi nå vært oppe i to anledninger. Makan til langdrygt makkverk og uinteressant tåreperse!
Filmen er like klønete, irriterende, desperat og klengete som dens kvinnelige hovedkarakter. Og minst like bedriten og utspekulert som dens mannlige karakterer. Men i motsetning til de mannlige karakterene er ikke filmen god på bunnen!
Jeg følger lett Alexs (Justin Long) råd om å ikke hjemsøke, men bevege meg videre til neste film, slik han råder kvinner til å innse at slaget er tapt og i stedet gå ut og finne seg en ny mann i stedet for å klenge seg på den forrige som egentlig ikke er interessert, bare høflig avvisende.
For det første klarer filmen ikke å bestemme seg for om den vil være drama eller komedie og feiler fatalt på begge felter der den hele tiden faller ut av fokus. Morsom er den i hvert fall ikke.
Temaet er evnen til å lese signaler og å ha sosiale antenner hva angår opplevelser i kjærlighetslivet. Historien kretser rundt rådgivning om mann/kvinne-forhold basert på en episode av “Sex & Singeliv” og en påfølgende bok. Et visst slektskap med “Love Actually” kan man nok også spore.
Det er en form for ensemblespill om romantiske relasjoner. Utroskap, manglende frieri, nettdating, uteblivende sex i et forhold og det å være utskiftbar eller bare noen man har i reserve eller påvente av andre er bare noe av det som historiene sveiper innom i et forvirrende sammensurium. Og tror dere ikke det hele munner ut i over to timer med film.
I hovedsak følger vi fire ulike historier hvor den det fokuseres mest på kanskje er den minst interessante. Gi oss litt dybde neste gang! Min samboer kommenterer at filmen sikkert er ment for jenter under 30 år og at den sikkert blir en godt besøkt kinofilm. Dem om det.
