Hangover er en vital, oppfinsom komedie. Med ett vesentlig problem. Det er ikke morsomt. Ikke i det hele tatt.
Utdrikningslag i Vegas. Fantefølgets autist sniker hyppere i åpningskålen i den tro at det er kinps. Bummer. Men en svidd monsterfest blir det. Etter rommet de våkner opp i å dømme. For ingen husker noe som helst. Og brudgommen er søkk borte. Med tanke på at vielsen er en snau dag unna, er det uheldig. Og en frenetisk rekonstruksjon av nattens utskeielser følger.
Bra grep, det der; trigger fantasien. Gjør filmen spennende. Men altså ikke morsom. Hvorfor? Mye fordi den gode Todd gjør et spektakulært dumdristig valg ved å la den tapte generasjonen amerikanske komikere dra lasset. Og dette er ikke en metafor, altså. Av moromenn fra statene, er ingen født på 70-tallet. Sandler, Stiller, Wilson, Ferrell, selv Jim Carey: 60-tallet alle som en. Og nå i det siste har en blodfersk gladgjeng kommet som ei kule med Knocked Up og Superbad. Men ingen der har bikka tretti.
Hangover gir de forsmådde sjansen. Det fungerer ikke. Og er det så rart? En oppvekst på 80-tallet med Beverly Hills Cop, Chevy Chase og Politiskolen kan enten makulere enhver appetitt på sjangeren. Eller invalidisere enhver humoristisk sans som sådan. For all fremtid.
