Kan vi ikke alle sammen, Potter-heads og andre, enes om følgende: Man kan ikke argumentere for at en film er av høy kvalitet fordi den handler om Harry P. med venner og uvenner. Akkurat som du ikke kan si at en film er bra fordi det er en krigsfilm eller romantisk komedie eller what not.
Så uavhengig av hva man ellers syns om den angelsaksiske tryllekunstneren: Dødstalismanene er en utrolig, utrolig dårlig film. De tidligere kapitlene har vært preget av strålende effekter, durabelige oppgjør, spesifikke oppdagelsesreiser inn stadig nye avkroker i Rowlings mangslungne univers og ikke minst: Hver film har hatt en tydelig begynnelse og slutt med en klar konflikt og form for resolusjon. Her er de første punktene fraværende, det siste ikke eksisterende. Og filmopplevelsen blir deretter.
Nå er vi alle inneforstått med at dette er en transportetappe til det endelige oppgjøret. Et vrient utgangspunkt, som for eksempel gjorde To Tårn til den klart svakeste av LOTR-filmene. Et hvileskjær som allikevel fremstår som en fullendt symfoni sammenlignet med det totale fraværet av logikk, handling, fremdrift eller mening vi serveres i Dødstalismanene.
Utgangspunktet er at de tre ikke lenger så små magiker-spirene skal finne en serie objekter som skal gjøre at Valdemort tar harpen fatt en gang for alle. En to og en halv times jakt som avleder et helvete litt á la den siste Pirates of the Carribean-filmen: Folk transporteres hit og dit, skifter form, dør og lever, flyr og flakser rundt med en slik vilkårlighet at 97 % av filmen kunne vært klippet i en hvilken som helst rekkefølge uten at man hadde merket noen forskjell. Men der Depp & Co i det minste knaller på med full orkestrering, satser Potter’n på mollstemt fingerspill.
med det uheldige resultat at mangelen på hendelser samt det tiltagende alvoret, at figurenes påfallende fravær av humor, vidd eller menneskelige egenskaper som sådan begynner å bli ekstremt plagsomt. Pappfigurer i mennenskeform er jo kjent fra mye fantasy, eventyr og sci-fi, og ofte er det greit eller til og med helt riktig. Men det at man legger merke til det, er alltid et dårlig tegn. Og at det oppleves som altoverskyggende enerverende, er en ren katastrofe. Som bare kan bety to ting:
At man ikke forstår det som skjer. Eller at det ikke skjer noe som helst. I Dødstalismanene er det eneste litt magiske at begge faktorer er tydelig til stede. Men den lille heksekunsten er absolutt ikke nok til å redde filmen opp fra bunnotering.
Hermine, om du fins, se i nåde og sleng over en liten Obliviatum så vi kan glemme det hele så fort som mulig.
