1, 2, 3, 4, 5 Potterfilmer. Høy, varierende kvalitet, stadig bedre animasjon, mørkere gjerninger, mer kompliserte plott, tyngre trylleformularer. Sjette i rekka tar en kort pust i bakken før finalen. Og likevel har det aldri vært mer overskudd enn nå. Makan!

Mens de foregående kapitlene satte seg fore å være selvstendige eventyr, prøver ikke Harry Potter og Halvblodsprinsen å være stort mer enn transport. Dramaturgien er småkupert, nesten jevn og plassen overlates til hverdagsmagien. Bort med kontinuerlig action – alt det kommer i neste omgang. Isteden er det tid for å tenke litt over skjønnheten i Potterland før ondskapen kanskje skal ete alt – både for oss og de som bor der. Slik får scenografien mer spilletid som hendelse i seg selv: kakepynten skøyter bortetter glasuren, leker leker med seg selv i lekebutikken og professor Humlesnurr morer seg med å tryllerydde andres rot. 

Endelig er det duket for en ny slags magi. Love. Til tider voldsomt amorøs, nesten i overkant opptatt av å si at også tryllebarn har hormoner som folk flest, kommer Harry, Ron og Hermine ganske godt ut av alle strabasene. Skuespillet er kanskje ikke like opplagt som intrigene, men det kler filmen med voksevondt i dobbelt forstand: det er ikke lett å være trollmannsknopp, og ikke er det greit å være barneskuespiller heller. Heldigvis finnes det et stjernelag av lærere til å støtte seg på og når nest siste film om Harry Potter går som et flott damplokomotiv på vei mot endestasjonen, er det kanskje aller mest på grunn av dem.