En etterforsker løste en sak for 25 år siden, ble motarbeidet av de korrupte overordnede, og klarer i nåtida ikke å legge fra seg urettferdigheten, traumene og alle relasjonene fra den betente etterforskningen. Han graver seg videre inn i sakens dyp for å presentere sannheten i romanform, ettersom han ikke kunne gjøre det rettslig i sin tid.
Det er i grunnen klassisk nok; den deprimerte, ensomme etterforskeren som ikke får levd ut sitt liv før sannheten er skjedd fyllest. Han bærer med seg dette uforløste, og ingen ting understreker tydeligere en manns livssperrer enn hans vansker med å tilnærme seg kvinnen i hans liv. Og vi trodde kanskje at The Usual Subjects-flashbacktvisten var død, ferdig og gravlagt etter at The Sixth Sense og The Others hadde melket den til vi ble kvalme. Men ikke i Argentina. Det er vel noe med dette wow-fenomenet som kan få nakkehårene til å reise seg og som dermed gjør det udødelig, så lenge det uoriginale blir utført nogenlunde originalt, vel å merke.
Kriminaliteten er brutal, humoren mørk og herlig sarkastisk, og hoppene frem og tilbake over 25 år er beundringsverdig elegante. Man inngir kanskje ikke følelsen av å se noe nytt, snarere noe vel gjennomført – et velstøpt og pent arbeide. Men dette uforløste smitter uansett over på oss, og ber du om en skikkelig closure, får du i grunnen valuta for pengene.
